Morderens navn…

En vase med tre røde roser i, sto pent på nattbordet til offeret. To av samme slaget lå i hånden til den avdøde. Kniven var plassert ubehagelig perfekt midt i ryggen, like kald og grå som huden. Kari Manson, 67 år gammel. Hun hadde en mann, men ingen barn. Det var ingen vitner, ingen spor, ingen mistenkte.

 

Det blir 27 kroner, smilte jenta som sto bak kassa på Narvesen. Hun forsto at sjansen til å få et smil tilbake, var dømt. Null sjanse. Ikke et lite smil, ikke sjans. Mannen bare ga henne en skitten 20 kroning, og 7 enslige sølvfargede enkroninger. Han ga stedet et siste kjapt blikk. Turen gikk fort videre inn på trikken. Han satt seg ned, høyttaleren ble skrudd på “ En dame i 60-årene skal ha blitt drept i hjemmet sitt, på Frogner natt til i dag, så langt har politiet meddelt at de ikke har noen bevis, vitner eller mistenkte”.  Han hentet opp dataen sin som lå i en PC bag. Han sjekket summen for siste overføring inn på kontoen: “300 000 kr”. Det kom et lurt smil fram. Tankene over livet hans strømmet gjennom hodet, han var stolt. Han er så anonym her i verden, at ingen merker han uansett hva han gjør. Han hadde forfalsket sin egen død på genialt vis. Liket ble aldri funnet, men har var offisielt død, selv om hvordan han døde ble etterforsket og aldri løst.  Et nytt pass og en ny identitet var lett å fikse i disse dager, og et sosialt liv har det aldri vært et behov for. Ingen har nok egentlig brydd seg om at han var “død”, unntatt kona hans, som levde sitt liv i en stor sorg. Oppveksten var vond og hard. Med en far som aldri hadde brydd seg om han, og en mor som dro fra han da han var tre og fosterforeldrene har aldri vært tilstede heller.

 

Leiligheten hans lå til i et ganske “gjemt” sted midt i Oslo. Omringet av tre andre slitte blokker. Han gikk fort og sliten hjemover. Han gikk oppover de fire trappene opp til hans egen leilighet. Melkesyra kom etter kun sju raske steg, men han kom seg opp. Den stasjonære pc`en sto pent på bordet, rett ved siden av lå det et gammelt bananskall og et tomt yoghurtbeger. Han dyttet søppelet til side, og skrudde på PC`en. “38” mailer sto på tur. Og en etter en måtte leses nøye gjennom, fordi spor og hemmelige beskjeder kunne bli gjemt i teksten. Han åpnet de aller viktigste først, som alle er sendt fra Berlin.
“Please send us 50 000 kr (in dollars), the price we agreed was 250 000 kr)”. Et lite sukk kom fram, fordi han fikk aldri mer enn det de ble enige om, noe han egentlig hadde håpet på, siden disse prosjektene hadde vært i gang i åtte år.
Han reiste seg opp fra stolen, og gikk bort til rommet sitt. Han hentet boka som lå gjemt under puta hans. Boka var helt svart og nøytral, så den ikke skulle gi så mye oppmerksomhet. Ikke det at rommet hans med grå vegger og hvitt gulv er noe å skryte av. Han bladde opp til siden han var på, og krysset av “Kari Manson”, som var nr. 34 på lista. Han likte ikke å kalle seg for en seriemorder, så han tenkte på seg selv som en som gjorde slutt på livet til flere folk.

 

Neste dag hadde han like mye humørsvingninger som dagen før, men det stoppet ikke han fra å gjøre det han skulle. Ny dag, nye mord. I starten likte han det ikke, men nå har han gjort det så mye, at det har blitt en måneds-greie. I dag var det et nytt oppdrag, som ble lettere enn natt til i går, det var hvertfall det han tenkte og forberedte seg på…

Han satt inne i leiligheten sin og tegnet hele planen sin ned på et ark, og ventet på kvelden.

Skumringen fant sted, og tåka hadde begynt å komme til liv. Han logget seg inn på den stasjonære PC`en og sjekket summen for dette oppdraget som han hadde fått fra Lãntra Adelmo, sendt fra den tyske hovedstaden, Berlin. “145 000 kr”, leste han og nikket som om det var noe å være enig i. Dette måtte han gjøre, ellers så er det sparken og rett i fengsel. Han trodde dette var en engangsgreie første gangen han fikk kontakt med dem, for å slette en person fra verden, men det var fler enn planen. Men det går helt fint, fordi han liker det.

 

Han lot PC`en stå på, så han slapp å vente på at den skulle skru seg av. Han hentet nøkkelknippet som han hadde lagt på kjøkkenbenken. Det hang to nøkler der, en til leiligheten som var helt vanlig grå, med navnet Per Antonsen, nr 12 gravert inn, slik at man kunne få den igjen hvis man mistet dem. Og en til en liten boks som lå i leiligheten hans med masse spor fra de døde. Han tok på seg den svarte, mystiske frakken sin og de brune slitte skoene. Han gikk ut av døra, låste etter seg og puttet nøklene i lomma. Videre gikk han nedover trappa og ut gjennom gården ved blokkene. Han må skynde seg, klokka står aldri stille, selv om det egentlig hadde vært det beste for han. Han hentet opp arket han hadde puttet oppi lomma si. Han tok en titt på det gamle uret som han hadde på venstre hånda si.
Klokken slaget 23.30, og tiden var inne. I dag var det den engelske svindleren John Markson sin tur. Hvordan han klarte å drepe John, har aldri blitt dokumentert. Turen hjem har heller ikke blitt fortalt noe om, men når han kom hjem og puttet hånda i lommene for å hente opp nøklene, har alle i nabolaget hørt rykter om.

 

Han stresset etter nøklene som han sverget på at han hadde puttet i venstre lomme. Han fant de ikke, så han dobbeltsjekket i høyre lomme. Null nøkler, men stemmer som kom innenfra. Han vurderte å snu, men akkurat da han snudde seg, sto det en mann der med en helt svart dress og solbriller. Mannen var stor og virket veldig irritert. Mannen nikket på døra som et tegn om at han måtte gå inn. Han så tre mennesker med blå dresser på da han åpnet døra, han så politiet. To damer og en mann, det var alt han fikk beskrevet til seg selv, før det kom en person som tok han i armen bakfra. Han skjønte det, det var over. Den ene mannen og dama snudde seg mot han, og damen tok et steg fram “ Vi vet hvem du egentlig er, og du har begått flere ulovlige saker, som du skal bli straffet for. Noen hadde funnet nøklene dine og returnert dem til oss, og fingeravtrykkene dine stemmer utmerket med han som døde på mystisk vis for åtte og et halvt år siden. Du må bli med oss”, sa hun strengt. Han så at den andre politidamen snakket i telefonen og bladde nedover på begge PC`ene hans. “Hvis jeg noen gang slipper ut av fengsel, er jeg uansett dømt til døden av tyskerne” tenkte han da han forsto at kontaktene hans fra Berlin også vil bli søkt etter. Tankene strømmet gjennom hodet. Nå var det plutselig ingenting som føltes riktig ved å ha drept disse menneskene.
Fengselet var ekkelt og møkkete, og alle de andre fangene så stygt på han. Cellen han ble vist til å være sin, var ikke noe særlig å skryte av. Han fikk levert toalettsaker og en tjukk bok med regler de hadde her i fengselet. Han fulgte vakten som han fikk beskjed om. Han fikk beskjed om å gå inn i garderoben og skifte til oransje kjeledress. Vakten gikk bort til matsalen og holdt vakt enn så lenge, men tiden hadde vært lang uten at han kom tilbake. Vakten gikk tilbake igjen, og åpnet garderobedøra. Synet slo vakten, der lå han, død med en kniv midt i magen. Vakten fikk sjokk, men smykket som han holdt i hånda distraherte han. Vakten gikk bort til han, og satt seg på huk og tittet på gullsmykke med graveringen “Arne Manson & Kari Manson, for alltid”.

 

–  Novelle, av Frida Jutila

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.